Butikkbransjen

Som noen kanskje har ftt med seg, s jobber jeg i ferskvaredisken i en dagligvarebutikk. Som mange andre har jeg valgt ha en helt "vanlig og kjedelig" jobb.

Men i mine yne er ikke jobben min verken vanlig eller kjedelig. Jeg er s heldig at jeg jobber med mange flotte mennesker, og jeg mter nye mennesker hver dag. Jeg elsker jobben min, jeg elsker det faktum at ved gjre s "lite" s kan jeg gjre en annen person sin hverdag lettere.

Men jeg liker ikke hvordan butikkbransjen utvikler seg. Vi gikk i fra en privat bedrift som hadde fokus p kvalitet og service, til bli kjpt opp av en kjede som ville ha det samme. Problemet er bare at med nedkuttinger i timeforbruk, gr kvaliteten p arbeidet ned ogs. Og dette er noe den verste ledelsen ser ikke ut til forst. Vi skal fortsatt klare levere topp kvalitet, selv om vi ikke har nok folk til hjelpe kundene. Vi skal ha alle lister oppe g, og alt som blir solgt skal vre loggfrt og satt inn i riktig perm. Vi skal kontrollere alle varer som kommer inn, og alle som gr ut, bde p temperatur og kvalitet. Alt skal fres inn p riktig liste og p riktig mte. I tillegg skal renholdet vre p topp, hver gang du vasker noe skal dette og loggfres. Du skal ta datosjekk p varer, og eventuelt prise ned det som har drlig dato. Det er en million sm ting som du m huske p og gjre fr det skal loggfres. Du m passe p at priser er rette, og om de ikker er det m du rette de. Og alt dette er kjempeviktig, og noe som m gjres hver dag. Du har en person som tar seg av ost, en som tar seg av kjtt, en som tar seg av varmmat og en som tar seg av fisk. Hver person m f disken opp om morgenen, og loggfre alt. S gjerne fylle opp disken flere ganger i lpet av dagen, s loggfre igjen. Noen dager fr du varer, da m disse og hndteres og fes p riktig plass. Du m huske rullere slik at ikke de nyeste datoene kommer frst. Da blir det svinn. Etter dette m du ta en ny bestilling, der du m se hva du har og hva du trenger.

Alt dette er helt greit, og noe som er en del av jobben. Problemet er bare at nr du har kuttet ned p timene, mistet mer en en halv vakt om dagen, s er det veldig liten tid til alt dette. For selv om du skal gjre alt dette, s m du og hjelpe kunder, avlse de du jobber med til lunsj og passe p at disken ser bra ut. Ogs fr du vet ordet av det er du ferdig p jobb. Det verste er at du gr der i fra med den flelsen at du har glemt noe, og du er alltid bekymret for at de som skal avlse vakten din fr tid til alt de m gjre.

Regel nummer en nr du jobber i en butikk er at kunden kommer alltid frst, og kunden har alltid rett. Hvordan skal man klare flge denne regelen nr du rett og slett ikke har tid? Nr du m lpe som en idiot hele dagen for rekke alt du skal gjre, men nr en kunde kommer s kan du ikke gi den hjelpen han eller hun fortjener, som de forventer?

Og da sitter disse sjefene i toppen og lurer p hvorfor omsetningen gr ned, og sykefravret g opp?

Svaret er enkelt: Kunden vil ha den beste servicen og den beste varen. De fleste betaler gjerne litt ekstra for akkurat dette. Men hva hjelper det ha de beste varene, nr du ikke fr den hjelpen du trenger? Der de som skal hjelpe deg ikke har tid til det?

Jeg vet selv at jeg handler ikke p en butikk der jeg ikke fr den hjelpen jeg trenger, der de ansatte er s stresset med alt annet de skal gjre, at de ikke har tid til hjelpe kunden skikkelig.

Da str vi der, utslitte og oppgitt og lurer p hvordan skal vi klare dette. Vi gir mer enn vi har, blir utbrent og til slutt sykemeldt. Vi fr ikke lov til dekke timene som gr bort, for vi m huske at vi skal spare timer. Og med en gang den frste som ble sykemeldt er tilbake, gr den neste ut i sykemelding. Den onde sirkelen er begynt og ingen vet nr den slutter.

Samtidig har ledelsen i kjeden rsfest, der de leier inn kjente band og komikere til underholdning. Hvor mye penger gr den mon tro? Og hvor mye av de pengene kunne ikke vi ha brukt p litt mer timer slik at de ansatte fikk tid til gjre jobben sin, og kundene vre fikk det de fortjente?

Hvilken vei skal jeg g?

Jeg er en jente p 23, snart 24 r som er utslitt. Jeg har kommet til ett punkt i livet der jeg str ved ett veiskille, men er redd for velge vei. Jeg leser artikkel p artikkel om at ungdom blir mer og mer deprimerte, at vi m sette fokus p dette for snu trenden.

Jeg for min del tenker ikke p det p den mten. Jeg tror bare at det har blitt mer sosialt akseptert st frem som utslitt eller deprimert.

Og ikke minst at det er lettere dele slike ting gjennom digitale hjelpemiddel, enn det er gjre det ansikt til ansikt.

Men det forandrer fortsatt ikke det faktum at jeg er sliten, og deprimert. S derfor har jeg som mange andre, bestemt meg for dele litt av min historie.

For at du som leser skal forst hvorfor jeg fler det slik jeg gjr, m jeg g noen r tilbake i tid, ganske mange r faktisk.

Fra jeg var liten av, bare ett barn s var bde min far og mor opptatt av at jeg skulle gjre det godt p skolen, noe som de fleste foreldre er. Jeg ble stadig pminnet om at jeg ikke mtte ende om p samme mten som dem, i en drittjobb med lav lnn og ingen muligheter. Jeg som tiring tenkte ikke s mye over tankegangen de hadde, jeg ville bli dyrlege jeg! Og ikke fordi at jeg kunne tjene penger, men for da kunne jeg vre rundt dyr hele dagen, og det mtte jo vre den beste jobben i verden! Men rene gikk og tankesettet mitt forandret seg. Ungdomskolen kom og jeg haddde gode karakterer, ikke fordi jeg prvde hardt og ikke for min egen del, men fordi jeg visste at jeg fikk kjeft om jeg ikke fikk det.

Hver dag i lpet ungdomskolen var fokuset mitt p f gode karakterer. Dette var ikke noe jeg gjorde for meg selv, men noe jeg gjorde for at det skulle bli minst mulig drama hjemme. Det eneste faget jeg faktisk likte jobbe med var norsk. Jeg elsket lese og skrive, men det var ikke for karakterene sin skyld, men for min egen skyld. Nr jeg fikk lese var jeg i min egen verden, og etter hvert ble skrivingen og en helt ny mte komme seg vekk i fra den verdenen jeg levde i til vanlig.

For selv om min mor og far var klare p at jeg skulle gjre det bra p skolen, s var det og det eneste de var enige om. Jeg gikk ut fra ungdomskolen med 4,7 i snitt. Noe som alle var stolte av. Jeg var det eldste barnebarnet, den alle fulgte med p hele veien. Jeg skulle vre perfekt p alle mter, og de forventet bare det beste av meg. Jeg skulle aldri gjre samme feil to ganger, og jeg skulle lre alt som var lre. Slik flte jeg det, og det verste er at jeg flte at slik skulle det vre.

S kom den dagen jeg skulle begynne p videregende. Siden skolen var ett godt stykke unna, mtte jeg flytte p hybel som 16 ring. Det var der alt begynte sl feil.

Jeg valgte feil plass bo, jeg valgte feil person bo med noe som frte til at jeg fikk feil type venner og jeg tok mange drlige valg. Men jeg flte meg fri, fri til tenke selv, fri til velge hva jeg ville gjre. Og jeg valgte bruke den friheten p helt feil ting.

Etter all den pushingen fra mine foreldre og resten av familien, ikke var der p samme mte lenger, s mistet jeg viljen til lre. Og jeg forstod ikke hva som var s viktig med det lenger.

Jeg var sliten av alt maset som hadde fulgt meg i alle r, alt dramaet p hjemmebane, sliten av alt. Og for frste gang s jeg det selv. Jeg ville bare leve, ha det gy, prve ikke vise hvor sliten jeg egentlig var.

Karakterene mine var elendige, og viljen var ikke der i det hele tatt. Lesingen og skrivingen, som alltid hadde vrt min tilflukt, forsvant gradvis fra livet mitt. Familien min sluttet til slutt mase, siden de bare fikk drlige svar. Fravret mitt var skyhyt.

Slik var det i to og ett halvt r. Jeg holdt karakterene mine akkurat til g videre til neste r, trodde at da skulle jeg klare det, da skulle jeg komme p topp og vise at dette kunne jeg. S gikk det bare nedover igjen. Det endte med at jeg sov om dagen, og var vken om natten. Droppet nesten alle vennene mine, og unngikk folk s godt som jeg klarte. Jeg var kjempeskuffet over meg selv, for at jeg ikke hadde energi og derfor mistet viljen til gjre det s bra som jeg visste jeg kunne gjre. Til slutt s jeg selv at dette ikke fungerte lenger, og bestemte meg for droppe ut av skolen og flytte hjem. Jeg mtte slutte lyve til meg selv og de rundt meg. Nok var nok.

I lpet av denne tiden var mine foreldre skilt, og jeg hadde bare en god venn igjen som jeg kunne snakke med alt om, som stttet meg uansett hva det skulle vre, og som alltid hadde noe positivt peke ut. Nr jeg var hjemme i helgene s gikk ikke det mange minuttene fra jeg kom hjem, til han kom p besk.

Han var den som fikk meg til innse at det var ok vre sliten, det var ok ta en pause for komme seg p bena igjen. Han var der hele veien, og lovde at han skulle sttte meg uansett hva. Han gav meg motet til innrmme at videregende var feil plass for meg da, at jeg mtte ta vare p meg selv, for s finne ut hva jeg ville med livet, og ikke hva alle andre rundt meg ville jeg skulle gjre. Han var som en bror for meg, han gav meg den strste gaven jeg kunne f. Han gav meg styrken til innrmme at jeg ikke hadde det bra, at jeg var sliten. Og han sa at det var helt ok, det kom til g bra. Han sa han ville sttte meg gjennom alt og hjelpe meg p veien.

Jeg hadde bodd hjemme i en uke, og kjente allerede at ting var begynt komme seg litt, da han dde i en bilulykke.

Da forsvant alt jeg hadde av livslyst.

Jeg kunne ikke se noe positivt i noe lenger. Den mest godhjertede personen jeg noengang har mtt og den som alltid stillte opp uansett hva var borte. Den eneste personen som aldri ppekte det negative og som alltid prvde f meg til se det positive i alt var borte. Jeg hadde ingen.

Noen av oss er s heldig at vi mter en person som er god rett gjennom, som aldri har ett vondt ord si om noen, og som har ett smil og en latter som kan gjre alt godt. Den dag i dag, s er jeg sikker p at jeg aldri kommer til mte noen som han. Og det var kanskje derfor det slo det meg s hardt. Hvorfor skulle jeg f muligheten, jeg som hadde gjort s mye feil og som aldri kunne komme til mle meg med hans godhet, hvorfor skulle jeg f leve. Det var ikke rettferdig, det skulle ha vrt meg. For jeg fortjente ikke livet, ikke p langt nr s mye som han gjorde.

Jeg brukte kveldene mine til vre hobbypsykolog til mine venner, prve vre s god som han. Vi kom alle fra den samme lille bygden der alle kjenner alle. Det eneste jeg flte jeg kunne gjre var hjelpe andre. Hre p de grte, fortvile og sprre hvorfor? Hvorfor? om og om igjen.

Samtidig begravde jeg mine egne flelser, og ble til en stein. Jeg var flink til le av vitser og late som om alt var bra, selv om ingenting var det. Om natten nr ingen kunne se meg gren jeg meg i svn, det var s utrolig vondt og jeg spurte de samme sprsmlene hvorfor? Hvorfor?. Jeg skjelte ut Gud, for Han hadde tatt feil person, det var jeg som skulle ha ddd. Og jeg ba han om hjelpe meg med det, for jeg hadde ikke styrken til gjre det selv.

Slik var det i ett halvt r, og jeg var lengre nede enn jeg noengang trodde jeg kunne komme.

S en dag s jeg meg selv i speilet og s hvilken vei jeg var p vei. Jeg hadde mistet meg selv, og alt jeg stod for p veien. Jeg var ett tomt skal uten personlighet.

En drastisk endring mtte til, og jeg mtte komme meg vekk. Jeg bestemte meg for flytte til Bergen, og flyttet dagen etter.

Jeg skal ikke lyve si at alt ble bra med en gang. Det tok lang tid.

Etter hvert fikk jeg meg jobb p enn butikk, der jeg jobbet meg fort oppover rankene. Jeg var aldri redd for ta i ett tak, for st noen timer overtid og jeg sa nesten aldri nei. Jeg fikk meg nye gode venner og fikk skikkelig kontakt med de gamle gode vennene mine. Jeg hadde det bra, og s for frste gang p lenge ett lys i tunnellen. Jeg hadde den tankegangen at noen m jobbe p en butikk og!.

Men det er noe med jobbe i en stor kjede. P grunn av underbemmaning, og nedkuttinger har det vrt hardt, veldig hardt. Den ene etter den andre gikk ut i sykmelding, for s komme tilbake. Det har bare vrt en ond sirkel. Til slutt stod jeg der med ansvaret for en ferskvaredisk i en butikk som har ett gjennomsnitt p 3000 kunder om dagen. P det verste jobbet jeg i fjorten timer uten lunsj, for s dra hjem gjre papirarbeid. Var jeg heldig hadde jeg fem timer svn.

Jeg har jobbet der i snart fire r, og uten utdanning har jeg hatt ansvar for bestillinger, priser, timelister, annonseringer og mye annet.

Jeg jobbet beinhardt for bevise for meg selv at jeg faktisk kunne f til noe, og for bevise for andre at jeg kan klare holde meg p jobb uten mye fravr, at jeg kan vre flink. At jeg kunne f til alle de tingene jeg ikke klarte p skolen, i arbeidslivet. Og ikke minst for bevise for meg selv, at det var en grunn til at jeg fortsatt levde, at det var en grunn for alt som hadde skjedd.

S smalt det.

Jeg ble en del av den onde sirkelen. Det ble for viktig for meg klare alt selv, jeg spurte nesten aldri om hjelp, ikke engang til de sm tingene. Mye av grunnen var alt jeg ville klare alt selv, mye var vel og at jeg ikke ville legge for mye press p andre.

Det endte med at ryggen sviktet og jeg fikk problemer med g. N har det gtt ett halvt r og jeg er fortsatt ikke tilbake skikkelig p jobb. Jeg klarer ikke mer enn ett par korte vakter i uken. Og har fortsatt krafige smerter. De er ikke der konstant slik som i begynnelsen, men kommer og gr.

Svaret jeg fikk fra legene mine var enkelt: Du har s mye bre p psykisk, at det har forplantet seg til musklaturen i hele kroppen din. Du m g til psykolog og fysioterapaut for bli bra, og det kommer til ta lang tid.

S hva gjr jeg da? Jeg klarer ikke gjre jobben min lenger. Jeg har lyst g p skole. Og er klar for prve igjen. Men da kommer tankene: Klarer ryggen min det? Hvor lang tid kommer det til ta fr jeg blir bra igjen? Kommer jeg til slite med dette resten av livet? Sprsmlene er mange, problemet er at jeg ikke ser noen av svarene. Jeg har tenkt s negativt p alt i s mange r, at jeg har problem med snu tankene mine til noe positivt.

Jeg bodd her i fem r og jeg er utslitt igjen. Jeg fler egentlig aldri at det har gtt skikkelig bort, at jeg bare har klart komme over det som er mest synlig der og da, for gjemme de andre flelsene langt inne. Jeg har blitt for flink til lyve, til meg selv og til andre. For alt er ikke bra. Jeg har aldri jobbet med det psykiske, jeg har bare begravd det, og n lider kroppen min for det. Noen ganger nr jeg har det som verst, kjenner jeg at begynner nrme meg det sorte hullet igjen. Jeg har slitt s utrolig hardt for klatre opp derifra, og jeg er redd for at om jeg havner der igjen, s kommer jeg meg aldri opp igjen.

S n m jeg m ta ett valg igjen. Det samme valget som jeg har mttet ta minst to ganger tidligere, og jeg er livredd for at det skal g feil vei denne gangen ogs.

Hvilken vei skal jeg ta, og kommer det til g bra denne gangen?

Men det er viktig ppeke at jeg p mange mter er heldig. Jeg har gode kollegaer som sttter meg.

Jeg har gode venner som oppmuntrer meg, som fr meg til le og drar meg med p ting. Og sist men ikke minst; Jeg har en fantastisk kjreste som stiller opp uansett hva, som tar vare p meg og gir meg masse kjrlighet. Kanskje jeg bare m jobbe ekstra hardt med snu tankegangen min? S i forhold til mange andre, s er kanskje ikke oddsene s drlige likevel?

Tilbake.

Har bestemt meg for begynne blogge igjen. Det er mange r siden sist, men jeg vet av erfaring at dette kan vre en bra mte utrykke sei p, p godt og vondt.

Jeg har opplevd mye i mitt "korte" liv, og jeg er s vidt i gang. Planen er dele det meste her. S fr du lese det om du vil, eller like godt ikke lese om du ikke liker det du ser.

Les mer i arkivet Februar 2015
NetteiNatta

NetteiNatta

23, Bergen

Dette er ikke en blogg for sanke lesere, dette er en blogg hvor jeg vil dele tanker og flelser om alt mulig rart.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits